Storfjord Pluss er et masterprosjekt av designstudentene Nikolai Sabel, Ørjan Laxaa, Einar Lukerstuen og Glenn Sæstad ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. Prosjektet er en utforskning av hvilken rolle designere kan spille innen bærekraftig samfunnstransformasjon, og er resultatet av et selvprogrammert masterkurs studentene gjennomførte høsten 2020, kalt Baby Steps - learning to walk the talk.
Gjennom masterkurset har vi undersøkt hvilken rolle designere kan spille innen bærekraftig samfunnstransformasjon. Vår hypotese er at det er et behov for attraktive og ønskelige visjoner for fremtiden som kan både samle, inspirerer og lede nye tiltak. Her tror vi at designere kan spille en god rolle som fasilitatorer og akseleratorer gjennom kreativitet og visuelle ferdigheter. Teoretisk plasserer vi prosjektet i krysningen mellom transition design regenerativ økonomi og transformasjonsteori (transition theory), spesifikt “Multi Level Perspective on Sustainable Transitions.”
For å teste ut hypotesen vår i praksis har vi gjennomført en kollektiv visjonsprosess sammen med lokalsamfunnet i Storfjord kommune. I løpet av et ukelangt visjonsverksted deltok 42 ivrige innbyggere i å diskutere hva de setter pris på i dag, hvilke utfordringer Storfjord står ovenfor, hva de drømmer om i fremtiden og hva man kan gjøre allerede i dag. Verkstedet dannet grunnlaget for en designprosess hvor vi studentene bearbeidet og raffinerte materialet til en portefølje av tolv små visjoner for et mer bærekraftig liv i fremtidens Storfjord. Underveis ble visjonene presentert tilbake til en referansegruppe rekruttert fra deltakere på visjonsverkstedet for å samle tilbakemeldinger og å justere arbeidet fortløpende. Til slutt ble visjonsporteføljen lansert offentlig for hele Storfjord gjennom en nettside og en lokal utstilling med mulighet for kommentere og diskutere og å organisere seg for å delta i arbeid i retning av en eller flere visjoner.
Prosjektets leveranse er tredelt. Den ene delen er selvfølgelig porteføljen av visjoner for lokalsamfunnet i Storfjord, levert som en nettside og utstilling. Den andre delen er prosessen i seg selv som 42 innbyggere har vært med på. Med denne leveransen ønsker vi å inspirere og hjelpe Storfjordingene til å se nye bærekraftige og attraktive muligheter der de bor. Den tredje delen av leveransen er en utforsking av nye måter å organisere innbyggermedvirkning og for designere å bidra til bærekraftig samfunnstransformasjon. I dette perspektivet er prosjektet i seg selv en leveranse i form av en prototype for en samskapende visjonsprosess medfølgende metoder, verktøy og erfaringer vi har benyttet oss av.
Hvordan endte fire studenter i Oslo opp med å lage visjoner med et lokalsamfunn i Nord-Norge?
I denne seksjonen vil vi å si noe om bakgrunnen for at vi i det hele tatt satte opp vårt eget selvprogrammerte masterkurs, og om de innledende undersøkelsene og teorien som lå til grunn for å gjennomføre Storfjord Pluss.
Som designstudent vil du få erfaring og ekspertise i å utvikle fremtidens produkter og tjenester. [...] Designere spiller en viktig rolle i å løse utfordringene samfunnet står overfor, som digitalisering, klimaendringer og behovet for større innvirkning og bedre tjenester for innbyggerne.
- Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, nettside
I utdanningen ved AHO har vi ofte fått høre at “designere kan forme bedre og bærekraftige fremtider”, og det snakkes ofte om hvor viktig jobben vi gjør er for samfunnet. Likevel har vi aldri fått noe teori eller rom til å diskutere hva bærekraft faktisk innebærer og hvordan fremtiden egentlig empirisk blir til. På bakgrunn av dette ønsket vi å utforske temaet videre for å få en forståelse for hva det egentlig vil si å designe for bærekraft.
Å oppleve koronapandemien og effektene av lamslåtte globale verdikjeder var også med på å danne en slags ramme for prosjekter, da vi alle fikk oppleve hvor sårbare og avhengige vi er av globale forsyningslinjer. Det fikk oss til å stille spørsmålet om hvordan kan vi, i møtet med en mer og mer usikker fremtid, skape resiliente lokalsamfunn.
Ours is the first generation to properly understand the damage we have been doing to our planetary household, and probably the last generation with the chance to do something transformative about it. And we know full well, as an international community, that we have the technology, know-how and financial means to end extreme poverty in all of its forms should we collectively choose to make that happen.
- Kate Raworth, Doughnut Economics
For å starte med det åpenlyse, vi står ved ett av de største veiskillene i menneskehetens historie. Klimaendringer er ikke lenger noe allmennheten kan skyve til siden og ignorere, men noe vi må møte ansikt til ansikt, og som krever at vi drastisk endrer måten vi lever og organiserer samfunnet vårt på. For oss er dette noe av det mest betydningsfulle vi kan bruke vårt personlige, profesjonelle og politiske liv på.
Som teoretisk underlag om bærekraft, har vi i dette prosjektet sluttet oss om Doughnut Economics skrevet av Kate Raworth [1] som hovedkilde, godt supplert av Arne Næss [2], Wendell Berry [3], John Fullerton [4] og Ove Jakobsen [5]. Felles for alle er at de skriver om en bærekraftig samfunnsorganisering hvor økonomi tjener samfunnet, som igjen tjener planeten. Det skal være balanse mellom disse, ikke minst innenfor økonomien, som i en bredere definisjon inkluderer hjemmet, det offentlige, fellesskapet og markedet.
Vi bygger også på en bred og regenerativ forståelse for verdi, som ikke minst skapes, forvaltes og måles også utenfor markedet. I dette utvidete verdibegrepet finner vi både levende, kulturell, opplevbar, intellektuell, spirituell, sosial og materiell kapital sidestilt med dagens dominerende finansielle kapital [6].
Så i hvilken retning skal vi transformere samfunnet? Doughnut-modellen til Raworth bryter ned bærekraftsbegrepet i åtte dimensjoner, og (blant mange andre ting) må vi selvfølgelig redusere, til og med nøytralisere, utslippene av klimagasser. Det er helt sikkert, men hva med et samfunn med økonomisk vekst? Sirkulærøkonomi og digitalisering lover å dekoble vekst i bruttonasjonalprodukt fra utslipp. Men vi trenger ikke bare relativ eller absolutt dekobling, men tilstrekkelig absolutt dekobling. Ifølge Kate Raworth så er det i dette tilfellet at gjennomførbarheten og tallene blir litt vanskelige. Hun argumenter for at vi må omstille oss til en økonomi i tjeneste til samfunnet og til kloden, som trives uavhengig av om BNP vokser eller ikke. En økonomi som forholder seg agnostisk til vekst, med andre ord. Dette betyr også å anerkjenne den enorme mengden verdi som skapes utenfor markedet.
Dette leder oss til en ny levemåte, hvor vi tar inn over oss det paradoksale i at problemet knyttet til økonomisk vekst som mål over alle midler, ikke kan løses med ytterligere vekst, som Ove Jakobsen, professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet sier. Denne levemåten må ta hensyn til begrensninger og balanse, ikke bare effektivisering og elektrifisering. Også realfagene har begynt å komme til samme konklusjon som økologien lenge har forkynt. [7]
...we will have to learn to live better, consuming less and regenerating our physical and social environment in an ever more closely and extensively interconnected world.
- Manzini & Jegou, 2003 [8]
Når vi så tar denne motivasjonen og rammeverket med oss inn i et lokalsamfunn, risikerer man at det hele fremstår som en trojansk hest; å invitere oss selv til en kommune, for å gjøre noe ingen har bedt oss gjøre og at på til med en agenda om bærekraft. Våre refleksjoner til dette er at vi for det første ikke holder denne agendaen skjult. For det andre finnes det allerede bred politisk enighet, både på nasjonalt og lokalt plan, om at samfunnene våre må gjennom en bærekraftig omstilling [9]. Der vi er uenige er hvordan en tilstrekkelig omstilling ser ut, som kan skape tilspisset stemning knyttet til tiltak.
I eksempelet Storfjord kommune er bærekraft en sentralt adressert del av kommuneplanen, med FNs bærekraftsmål som rammeverk [10]. Dette gjelder likeledes andre norske kommuner [11]. Dette leder oss over til tredje refleksjonspunkt, som omhandler vår opplevelse av at debatten knyttet til bærekraftig omstilling er full av stråmenn. Det er omtrent ingen som er imot bærekraft, som jo handler om varig eksistens av et samfunns økonomi, sosiale forhold og miljø. All honnør til de som ønsker å brøle for klimaet, men man brøler mot et tomt bygg, for alle står utenfor og er med å brøle. Fokuset og engasjementet må derfor rettes mot å finne en retning for samfunnet å gå videre, gjennom tiltak og visjoner.
Our damages to ecosystems will have to be corrected one farm, one forest, one acre at a time (...) And so the first temptation to avoid is the call for some sort of revolution.
- Wendell Berry (2004)
Så hvordan skal vi som samfunn kunne transformere oss? Det er logisk at om man vil påvirke omstilling på samfunnsplan, burde man ha en gjennomtenkt teori eller modell om hvordan samfunnsendringer faktisk foregår. Under utarbeidelsen av kurs- og prosjektplanen, snublet vi over det relativt nye rammeverket transition design. Det er en akademisk skisse om hvordan designere nettopp kan jobbe med omstilling som hovedfokus. Sentralt i transition design ligger arbeidet i å se for seg nye bærekraftige levemåter med fokus på å være stedsbaserte, attraktive, kollektive og i harmoni med naturen [12]. Dette utdypes med begrepet kosmolipolitan lokalisme, levemåter som er forankret i sted og region, men global i sitt forhold til informasjon og teknologi.
Transition design operasjonaliseres gjennom et verdibasert rammeverk som inneholder fire komponenter:
Fokuset på radikal samfunnstransformasjon, støttet av endringsteori og personlig refleksjon, og med visjonsrettet arbeid som medium, valgte vi å basere oss på transition design som det overordnede teoretiske rammeverket.
Mangelen på en gjennomarbeidet endringsteori er nettopp kritikken til Tonkinwise og Irwin, som står bak de første transition design publikasjonene. De mener at manglende, eller svake modeller for samfunnsendring har ført til individuelle løsninger som kun adresserer bærekraft på et individnivå, gjerne som en enkelt, rasjonell eller irrasjonell forbruker i markedet, og uten fokus på kollektiv koordinasjon og handling [13]: helt konkret, det blir bare en fin sofa i resirkulert materiale eller en app for å spekulere i markedsdrevet deling.
Vår endringsteori har vi valgt å bygge på arbeidet til Frank Geels og Jonathan Schott, som sammen med andre nederlandske forskere har studert historisk samfunnsendringer [14]: De har laget en overordnet og generell modell som illustrerer hva slags dynamikker en omstilling krever. De argumenterer for at rådende systemer, kalt regimer, er seige og rigide. En aktør kan dermed ikke transformere systemet alene, men må skape et nettverk med andre aktører. Når det rådene regimet kommer under internt eller ekstern press, vil et slikt modent og koordinert nettverk ha mulighet til å forkaste det gamle og bli det nye rådende regimet.
Kurset vårt kan ikke ta for seg en hel omstilling, fordi Geels og Schott ser denne modellen i minst et 70-årsperspektiv. Men vi ser at visjons-komponenten til transition design passer godt sammen med hva Geels og Schott teoretiserer om kulturendring og koordinasjon. Det er heller ikke slik at vi skal starte en transition, ettersom Tonkinwise presiserer at vi og samfunnet alltid er “in transition”. Behovet for visjoner som designprojekt støttes også av den italienske designteoretikeren Ezio Manzini [15], en av pådriverne innen design for sosial innovasjon. Som designstudenter, mer eller mindre fristilt fra å plassere arbeidet vårt inn i en eller flere spesifikke organisasjoner og prosesser, ser vi derfor på visjonsprosesser som noe vi er i en sterk posisjon til å fasilitere for et lokalsamfunn. Det betyr likevel ikke at vi ser på oss nøytrale og totalt uavhengige aktører adskilt fra den sosiale konteksten i en realfaglig vitenskapelig subjekt-objekt-relasjon. Vi ser heller på oss selv som noe annet enn samfunnsstrukturen kommune, innbygger, næringsliv og frivillighet som skisseres opp innen kommune 3.0 og samskapingsteori [16].
Transition Design proposes that more compelling future-oriented visions are needed to inform and inspire projects in the present and that the tools and methods of design can aid in the development of these visions.
- Irwin, Kossof, Tonkinwise & Scupelli, 2015
...the importance of developing scenarios, and particularly scenarios of everyday life, appears clear. What is needed are scenarios that constitute a good ground for discussion and comparison between the various social actors, facilitating the generation of shared ideas about the direction to take and the choices to make.
- Manzini & Jegou, 2003
[Socio-technical transitions] involves not only the development of knowledge and prototypes, but also the mobilization of resources, the creation of social networks (e.g. sponsors, potential users, firms), the development of visions which may attract attention, the construction of markets, and new regulatory frameworks. Technological development thus involves the creation of linkages between heterogeneous elements.
- Geels & Schott, 2010
For å bedre kunne forstå det komplekse landskapet vi har beveget oss i, valgte vi å bygge kursets leseliste rundt tema og fag som økologi, økonomi, endringsteori, systemkritikk og design. Som designere mener vi det er viktig å søke andre perspektiver enn bare designlitteratur, og at disse perspektivene er med på å styrke vår disiplin. Selv om vi setter pris på at det eksisterer en sterk kultur for “research gjennom design” og å “komme i gang med å designe” på instituttet vårt, føler vi at et så komplekst og langsiktig tema som bærekraftig samfunnstransformasjon ikke kan besvares av “design doing” og prototyping alene, men må forankres i mer langsiktige og historiske teorier som kan gi oss data og kunnskap om verden før og etter “her og nå”. Dette perspektivet finner vi i kjernen av transition design:
Transition Design is a deliberate attempt to update the theoretical frameworks informing designing, especially design directed at structural, long-term sociocultural change. It tries to apply all that has been learned recently about individual and social change, as well as innovation diffusion and the social histories of large-scale technologies and infrastructures. These accounts of modern material cultures and sociotechnical practices equip designers to be powerful change agents without losing their core craft expertise
- Cameron Tonkinwise., 2015 [17]
Det motsatte perspektivet kan vi finne i de mer abstrakte teoriene vi har lest, som viser til at det trengs mer praktiske teorier og tilnærminger for å operasjonalisere dem:
...the MLP is an abstract analytical framework that identifies relations between general theoretical principles and mechanisms. But it does not specify precise, substantive mechanisms of interactions between technology, culture, politics, economics, science, etc. To give precise explanations of such substantive relationships, the MLP needs to be complemented with more specific theories.
- Geels & Schott, 2010 [18]
Det har vært både nytt, utfordrende og lærerikt for oss å knytte sammen og zoome inn ut og ut mellom designpraksis og teorier med 20- til 100-årshorisonter.
Hva er visjoner, hvem tilhører de og hvorfor er de så viktige?
Om utfordringene vi står overfor synes for store og handlingsrommet vi har som enkeltmennesker til å endre noe synes for lite, vil vi bare bli maktesløse. Vi vokser opp med miljøproblemene rett i ansiktet, i nyhetskanaler og dokumentarer, og bildene vi får servert om fremtiden er dystre. Til og med våre popkulturelle fremtidsbilder er i all hovedsak dystopiske [19]. Vi ser til myndighetene for avgjørelsene og vi ser til næringslivet for løsningene, men vi ser dessverre ikke tiltak som er gode nok. Vi ser bevegelser oppstår og vi samles til protest og “klima-brøler”, men hva kommer etter brølet? Når vi gang på gang ser at tiltak ikke nytter, lærer vi samtidig at vi ikke kan gjøre noe med det og vi risikerer å stenge oss for handlingsrommet der løsninger kan ligge [20]. Vil vi være et samfunn uten bilder av en bedre verden å gå i retning av?
Det er vanskelig å bevege seg mot en bedre verden om man ikke ser hvor man skal gå. Forskning innen adferdspsykologi og adferdsøkonomi avslører menneskers tendens til å foretrekke å bli i en nåværende situasjon fremfor å gå inn i noe ukjent, selv om den er bedre [21]. Dette forsterkes ytterliggere om endringen presenteres som et tap. Dette fenomenet kan vi se igjen i den populistiske motresponsen til miljøbevegelsens retorikk om å "slutte" med deler av folks hverdag, eksempelvis bilbruk, kjøttforbruk, flyvning, og oljebasert økonomi, uten at man presenterer et attraktivt alternativ. Kanskje må vi gjøre oss bedre kjent med fremtiden for å skape handlingsrom til å aktivt utvikle samfunnet i en bedre retning for oss selv, og ikke bare passivt godta, eller reaktivt bøte på, utviklingen som skjer rundt oss. Vi mener at visjoner er et viktig verktøy for å kunne snakke om og orientere seg i transformasjoner, også kalt å bli fremtidsbevisst (future litterate) [22], og dermed i bedre stand til å bevege oss mot en bærekraftig verden.
“Visjon” er et begrep og verktøy som benyttes av både innen design og andre disipliner, og til en rekke ulike formål. Innen transition design beskrives visjoners rolle blant annet som følgende [23]:
Transition Design proposes that more compelling future-oriented visions are needed to inform and inspire projects in the present and that the tools and methods of design can aid in the development of these visions.
- Irwin, Kossof, Tonkinwise & Scupelli, 2015
Transition Design proposes the development of future visions that are dynamic and grassroots based, that emerge from local conditions vs. a one-size-fits-all process, and that remain open-ended and speculative.
- Irwin, Kossof, Tonkinwise & Scupelli, 2015
Tonkinwise (2014) argues for “motivating visions as well as visions that can serve as measures against which to evaluate design moves, but visions that are also modifiable according to the changing situation.
- Irwin, Kossof, Tonkinwise & Scupelli, 2015
Dunne and Raby (2013) argue that visioning creates spaces for discussion and debate about alternative futures and new ways of being. It requires us to suspend disbelief and forget how things are now and wonder about how things could be.
- Irwin, Kossof, Tonkinwise & Scupelli, 2015
Vi har valgt å tolke og oversette disse definisjonene til vår egen:
«Et visuelt og konseptuelt bilde på en ønsket fremtid som kan inspirere og guide tiltak og handling i dag.»
Denne definisjonen består altså av fire ledd:
Visjoner om en mer bærekraftig fremtid er noe som, på grunn av viktigheten av rask handling, til stor grad må kunne inspirere til nettopp handling, samtidig som det er noe som, på grunn av kompleksiteten av problemene, til stor grad er tilknyttet usikkerhet. Med vår prosess for å designe samskapte visjoner om bærekraftige fremtider, ønsker vi å plassere prosjektet i en kontekst med høy grad av usikkerhet, men samtidig åpne opp et handlingsrom for lokalsamfunnet vi jobber sammen med. Dette visualiseres i diagrammet til Sharpe, Hodgson, Leicester, Lyon og Fazey [24]. De argumenterer for at dette rommet skiller seg fra typiske verktøy som prognoser, veikart og scenarier, da det ikke finnes like mye arbeid enda.
I definisjonen av en visjon ligger det at det er et bilde av en fremtid som noen ønsker seg og som inspirerer noen til å endre seg mot denne retningen. Hvem er da “noen”? Eierskap og makt til å definere visjoner mener vi er minst like viktig å adressere som selve innholdet. Det forrige århundrets historie med ideologisk nazisme og leninisme er friskt i minne: Visjoner om andre måter å drive samfunnet på har tidligere feilet på skremmende måter, visjoner og propaganda gikk hånd i hånd og vi kjøper ikke så lett bilder av en “bedre” verden i etterkant av konsekvensene. Og godt er det. Vi lever i mangfoldige samfunn der vi ikke bare må medberegne, men også omfavne, at vi hverken vil eller trenger å gjøre ting på samme måte [25]. Tvert om er det er en verdi at vi ser ting ulikt. Og det det er ikke slik at måten ting gjøres på ett sted bare kan overføres og gjøres likt alle andre steder. I sin rapport Brukerorientert offentlig innovasjon, gir også Digitaliseringsdirektoratet og Doga [26] uttrykk for dette.
Det er vanlig å tro at erfaringsdeling er tilstrekkelig for å spre de gode innovasjonene. Som regel er det ikke så enkelt. [...] Selv om to virksomheter står overfor svært like utfordringer – og sannsynligvis kan ta i bruk samme løsning – vil forankring og eierskap til en løsning alltid være sterkest hos virksomheten som har utviklet den. I tillegg kan ulike behov og rammebetingelser kreve tilpassinger av løsningen før den blir tatt i bruk i andre virksomheter. Spredning av innovative grep krever derfor at innovasjonen blir oversatt fra én kontekst til en annen, og tilpasset gjennom involvering av de som skal ta den i bruk.
- Digitaliseringsdirektoratet og Doga (2020)
I hvilken retning og på på hvilken måte man går, kan og bør være opp til den som går.
Kapitalkrefter kan lokke oss i en retning av et levesett gjennom deres produkter og merkevare med løfter om bedre liv. Mens myndigheter har lover og reguleringer for utvikling i sin ønskede retning gjennom valg på politiske program. Det er også disse rollene vi kjenner igjen som de visjonære, politikere og forretningsmenn.
Det betyr ikke at disse ikke ønsker en bred forankring i hvilken retning samfunnet skal gå. Næringslivet vil høre våre meninger og politikere ønsker innspill og oppslutning rundt folkemøter.
Spørsmålet vi stilte oss innledningsvis er derfor rettet mot den tredje metoden for endring, nemlig indre motivasjon. Kan designere spille en rolle i å finne frem visjonsråvarene i en befolkning og omsette disse til en visjon de kan eie og ønske?
Visjonenes form har vært mange og har vært preget av kreftene bak dem. Det finnes jo i dag flere visjoner om hvordan teknologi skal redde verden eksempelvis filmen Regenerative 2040, men det tar form av hvordan man kan redde verden slik vi kjenner den i dag [27]. Vi spør oss om overgangen til et bærekraftig samfunn ikke bare handler om hvordan vi endrer verden, men også oss selv. Cameron Tonkinwise påpeker at å gjennomgå en radikal samfunnstransformasjon, også innebærer en transformasjon av oss selv i samfunnet som gjør det som før var utenkelig til virkelighet [28].
Om en befolkning skal kunne realisere sine visjoner, må de nødvendigvis være innenfor det befolkningen har makt til å gjennomføre. Det er for de fleste ikke mulig gjennom avansert teknologiutvikling, som flyvende scootere eller politiske revolusjoner, men kanskje gjennom hvordan vi, helt enkelt, velger å leve. Og, som prosjektets tittel: Baby Steps – learning how to walk the talk, henspiller til, med mange små skritt.
Å trekke ut og artikulere behov, ønsker og innsikt i mennesker samt det å skape bilder av hvordan fremtiden kan oppleves, er innenfor designerens mandat og arbeidsområde. Vi svarer her på hvordan designere kan være med på å frembringe en prosess som (1) henter ut og (2) presenterer tilbake visjoner.
Vi har dermed kommet frem til nødvendigheten av en annen form for visjon:
Mangfoldige visjoner om bærekraftig verden, som kommer fra en befolkning på et sted og som er innenfor handlingsrommet denne befolkningen besitter.
Eller flere små stedsbaserte bærekraftige visjoner. Vi kaller dem småvisjoner.
Over a number of years, by trial and error, they might invent a way of life that would be modest in its material means and necessities and yet rich in pleasures and meanings, kind to the land, intricately joined both to the human community and to the natural world - a life directly opposite to that which our institutions and corporations envision for us, but one which is more essential to the hope of peace than any international treaty.
- Wendell Berry, 1980 [29]
Fraflytning er en kjent utfordring for Norske bygder, hvor unge flytter inn til byen for å studere og ikke komme tilbake. Resultatet er en aldrende befolkning, færre arbeidsplasser og færre arbeidere. Under research-fasen har vi sett at det ikke mangler på visjoner for “framtiden”, men at disse som er regel basert på et liv i urbane strøk. Som en gruppe var dette noe vi ønsket å adressere helt fra begynnelsen av kurset. Vi mener at både den historiske og dagsaktuelle politiske diskursen rundt forholdet mellom by og land er et tegn på at vi sørge for at bygda også bli inkludert i våre felles forestillinger om fremtiden. Videre mener vi at distriktet kan være en like så god, om ikke bedre, arena for fremtidens bærekraftige levemåter. Dette preget av en nærhet og tett interaksjon med naturen og resten av økosystemet, i kontrast til samtidens streben etter å skåne naturen fra menneskene ved å samle dem i tettpakkede storbyer, hvor alle behov og ønsker tilfredsstilles gjennom en effektiv, rasjonelt og mekanistisk tjenesteapparat [30].
(...)wildness and domesticity, are not opposed but are interdependent. Authentic experience of either will reveal the need of one for the other. In fact, examples from both past and present prove that a human economy and wildness can exist together not only in compatibility but to their mutual benefit.
- Wendel Berry, 1980
Som Tonkinwise skriver, vil fallgruven ved den rådende strategien å ikke ta et oppgjør med samfunnets underliggende logikk: effektivitet, individualisme og vekst, være at alle effektivitetsbesparelser innen klima- og miljøavtrykk spises opp av en økning i den totale etterspørselen og produksjonen [31].
Underveis i prosjektet oppdaget vi at Design og Arkitektur Norge, næringsdepartementets organ for å stimulere til økt bruk av design og arkitektur innen offentlig og privat sektor, hadde et pågående prosjekt under navnet Rurale Fremtider [32]. I prosjektet skal 10 unge stemmer fra ulike steder i landet få gi råd til politikere om utviklingen av rurale strøk. Disse innspillene skjer i form av fremtidsvisjoner laget på bakgrunn av workshop-aktiviteter gjennomført med ungdommene. I løpet av prosjektet har vi vært i dialog med Dogas prosjektleder, Chris McCormick, hvor vi har hatt en god dialog rundt transformasjonsprosesser, samskaping, lokale, regionale og nasjonale tilnærminger og hva som kreves av designere og andre pådrivere gjennom slike prosesser.
Da den stedsbaserte kosmopolitane lokalismen ligger sentralt i transition design, ble det derfor naturlig å søke etter et konkret sted å forankre prosjektet. Vi følte også at det ikke kunne være et tilfeldig sted, da det var viktig at vi selv hadde en forankring i stedet og fra før av. En av studentene i gruppa Nikolai, har svigerfamilie i Storfjord, har tilbrakt en del tid i lokalmiljøet fra før av og selv planlegger å flytte til Storfjord i løpet av 2021. Det ble derfor naturlig å legge prosjektet dit hen, både for å dra nytte av Nikolai sin kjennskap til området, men også fordi det da ville være mulig for Nikolai å følge opp det videre arbeidet etter prosjektet i det han flytter nordover.
Første september fikk vi også vite at Storfjord kommune var i oppstarten av å gjennomføre en medvirkningsprosess for en handlingsplan til den nye samfunnsdelen i kommuneplanen. Kommuneplanen er kommunens øverste og lengste strategiske dokument, og skal vise den overordnede retningen kommunen ønsker å bevege seg i løpet av de neste tolv årene [33]. Medvirkningsprosessen kommunen ønsket å gjennomføre skulle foregå både gjennom fysiske folkemøter og digitale innspill. Som designere så vi her et mulighetsrom i å komplementere kommunens metoder med vårt eget prosjekt. Selv om vår visjonsprosess med fokus på langsiktig utvikling helst skulle ha vært koblet på utforming av selve samfunnsdelen, så vi på denne medvirkningsprosessen som en gylden mulighet til å gjøre prosjektet relevant til pågående arbeid i lokalsamfunnet.
I forkant av planleggingen av visjonsprosssen var vi i kontakt med både ordføreren og rådmannen i Storfjord kommune. De ønsket oss hjertelig velkommen til å gjennomføre prosjektet vårt og ønsket til og med å inkludere oss i deres egen arbeidsgruppe. På bakgrunn av at prosjektet vårt skulle være en utforsking av en ny prosess og metoder, ønsket vi ikke å legge på oss for mange forpliktelser og forventninger til det endelige resultatet av arbeidet vårt. Derfor takket vi høflig nei til å integreres i kommunens egen prosess og heller gjennomføre vårt prosjekt som en parallell prosess. Likevel har vi hatt kommunens behov i tankene underveis og delt arbeidet vårt som innspill til deres handlingsplan.
Hvordan kom de 12 visjonene i Storfjord Pluss til?
I denne seksjonen vil vi presentere hovedaktivitetene vi gjennomførte som del av visjonsprosessen sammen med lokalsamfunnet i Storfjord kommune: visjonsverkstedet, visjonsarbeidet, utarbeidelse av porteføljen og lansering. Aktivitetene presenteres kronologisk og brytes ned i hva aktiviteten innebar, hvorfor vi gjennomførte aktiviteten som vi gjorde og hva aktiviteten resulterte i. Vi vil også reflektere rundt aktivitetens gjennomføring og utfall for å presentere lærdommer vi har gjort oss underveis.
Fra kursplanen som ble utarbeidet før semesterstart hadde vi en skisse for hovedfasene av prosjektet: (1) lesing og undersøkelser, (2) designarbeid og (3) formidling. På dette stadiet var den overordnede planen å benytte fase 1 til å gjennomføre et utforskende designarbeid rundt samfunnstransformasjon, hvor resultatet så skulle kommuniseres ut til andre miljø for å undersøke responsen på arbeidet. Under planleggingen var vi inspirert av Manifesto for the Inclusive Digital City [34], et masterprosjekt på AHO fra 2018. Bygget opp av syv overordna prinsipper for en inkluderende digital by med påfølgende samling “designeksempler”, ønsket vi å bygge videre på denne prosjektmodellen og inkludere en formidlingsdel i prosjektperioden som en del av prosjektets fokus på bred samfunnstransformasjon. I løpet av den innledende fasen ble designarbeidet konkretisert til å omhandle en visjonsprosess lagt til Storfjord kommune. Videre ble det derfor naturlig at formidlingsfasen ble konkretisert til å også omhandle lokalsamfunnet i Storfjord. Ut ifra det teoretiske rammeverket vårt hentet fra transition design, ønsket vi å gjennomføre visjonsarbeidet med så bred forankring som mulig, både for at visjonene skulle bli mest mulig relevant for Storfjord, men også for å stimulere til refleksjon, eierskap og realiseringsvilje i lokalsamfunnet.
Samtidig som vi planla designarbeidet i Storfjord, kom vi over rammeverket Ethnographic Experiential Futures (EXF) [35] utarbeidet av Candy og Kornet (2020) med tilknytning til transition design-miljøet rundt Universitetet Carnegie-Mellon. Dette rammeverket er igjen basert på en modell kalt “EFR, Ethnographic Futures Research”. EXF er et rammeverk for hybrid design- og fremtidsstudier-forskning ved å kombinere etnografiske metoder og opplevbare fremtider (experiential futures) for å undersøke etablerte og nye fremtidsbilder og å gjøre dem håndfaste og opplevbare.
Rammeverket er laget for å gi en praktisk struktur til arbeid med fremtidsvisjoner og er brutt opp i fem steg:
Likeheten mellom hva vi ønsket å oppnå i Storfjord og hensikten og strukturen til EXF gjorde at dette ble det rammeverket vårt på prosessnivå. På denne måten kan vi plassere EXF-rammeverket inn i transition design sitt rammeverk under del 4: “Nye måter å designe på” [36].
Basert på rammeverket fra transition design og vårt mål om å gjennomføre en kollektiv visjonsprosess, gjennomførte vi et visjonsverksted designet for å inkludere innbyggerne i visjonsarbeidet vårt. Målet med verkstedet var å samle nok informasjon om både dagens situasjon og lokalsamfunnets drømmer om fremtiden til at vi kunne bruke dette som grunnlag for det videre visjonsarbeidet.
Visjonsverkstedet ble utført mellom 6. og 9. Oktober, først to dager på Storfjord folkebibliotek i bygda Hatteng og så to dager på Nordkalottsenteret i bygda Skibotn, begge innenfor Storfjord kommune. Verkstedet ble holdt “drop-in” hvor folk kunne komme når det passet dem og bli så lenge de ville. Visjonsverkstedet var i gjennomsnitt åpent i fem timer hver dag. I forkant ble informasjon om verkstedet delt gjennom et Facebook-event, den lokale “oppslagstavla” på Facebook og gjennom kommunens egne kanaler. I tillegg inviterte vi grupper og personer vi oppfattet som ekstra viktig å rekruttere, som den lokale skolen og eldre innbyggere.
Opplegget på verkstedet bestod av seks aktivitetsstasjoner spredt ut over ulike bord lagt opp som ei “løype” vi geleidet deltakerne gjennom, enten alene eller i grupper. På hvert bord lå det en instruks for stasjonen. I tillegg hadde vi laget “sjansekort” som var ekstra spørsmål skrevet for å få tankene til deltakerne i gang, for eksempel “Hva ønsker du at dine tippoldebarn også skal få oppleve der du bor?” Deltakerne skrev og tegnet ned sine svar på post-it-lapper som ble festet på bordet. Det var selvfølgelig lov å se på hva tidligere deltakere hadde skrevet og til og med respondere med egne lapper eller bare ved å tegne et hjerte på lappen. Som fasilitatorer vekslet vi mellom å være med på samtalene og arbeidet på bordene og trekke oss tilbake for å la gruppene eller enkeltdeltakerne få jobbe selvstendig. Underveis introduserte vi hver oppgave, sjekket at deltakerne hadde det greit og snakket med dem om hva de ville svare på hver stasjon. Samtalene mellom fasilitatorene og deltakene var minst like viktige som lappene deltakerne plasserte på bordet. I ettertid ble disse samtalene og historiene som brukt i visjonsarbeidet, og lappene fungerte mer som dokumentasjon, huske- og analysehjelp.
Under følger en beskrivelse av aktivitetene på hver stasjon:
Med det overordnede målet om å engasjere Storfjordinger i å snakke om sine gleder, frustrasjoner, håp og drømmer, ønsket vi å designe et verksted med så lav terskel for å delta som mulig. Derfor var det viktig for oss at opplegget ikke krevde noen spesielle forkunnskaper eller ferdigheter. Vi var også opptatt av å ikke gjøre verkstedet teoretisk og faglig tungt slik at man måtte “skjønne noe” for å kunne delta. “Du er eksperten på ditt liv og ditt lokalsamfunn, og ingenting av det du sier eller gjør er feil.” skulle være verkstedets slagord.
Etter å ha gjort et innledende søk etter eksisterende metoder og verktøy, valgte vi å bygge videre på workshop-rammeverket Three Horizons [37] av Bill Sharpe m.fl. Rammeverket baserer seg på en forenkling av endringsteorien Multi-Level Perspective, hvor workshop-deltakere jobber seg gjennom tre “horisonter”, dagens system, systemet vil vil bevege oss mot, og det som oppstår i mellom. Horisontene utdypes med hva som finnes i dag, hva som kan finnes dit vi vil og om aktiviteter i mellom vil kunne støtte eller forhindre endring. Workshop-formatet tar utgangspunkt i en gruppesesjon med tidslengde fra noen timer til flere dager, hvor deltakerne fyller disse tre horisontene med innhold på en stor plottet papirrull. For å forenkle rammeverket ytterligere, valgte vi å gå bort ifra å måtte forklare disse horisontene og heller bryte dem ned i enkeltstasjoner. For å unngå kompleksiteten i å engasjere, rekruttere og planlegge for at alle deltakere skulle måtte komme på et bestemt tidspunkt og dedikere en satt tidslengde, ville vi også åpne opp for at deltakere skulle kunne komme når det passet dem.
Under tilpasning av Three Horizons-formatet, lot vi oss inspirere av et annet workshop-format, kalt World Café [38]. World café er en strukturert metode for å gjennomføre gruppedialog: deltakere beveger seg mellom ulike bord, hvor hvert bord er dedikert til ett spesifikt tema. Deltakere kommer og går mellom de ulike bordene og fortsetter samtalen som foregikk på bordet de har kommet til. Samtalene dokumenteres gjennom å bli skrevet og tegnet ned på bordet. Gjennom å kombinere rammeverkene Three Horizons med World Café, og fylle rammeverkene med vårt eget innhold og verktøy endte vi opp med det vi kalte et visjonsverksted: En strukturert workshop for å snakke om fremtiden, uten store krav om spesielle forkunnskaper eller ferdigheter, hvor deltakere kan komme når og bli så lenge de vil.
Under planleggingen av verkstedet satte vi oss et mål om at dersom mellom 20 og 30 deltakere stilte opp, ville vi anse verkstedet som en suksess. I løpet av de fire dagene hadde vi 42 engasjerte deltakere innom, noe som tilsier 2.25% av innbyggerne i Storfjord kommune (totalt 1 855). Til sammenligning ville et slikt opplegg i Oslo kommune med lik deltakelse tilsvart litt over 15 000 deltakere. I løpet av de fire dagene vi hadde åpent i gjennomsnittlig fem timer hver dag, var det bare 30 minutter uten aktivitet. Deltakerne var i aldersspennet 13 til over 80 år og var med på opplegget i mellom 30 minutter og 3 timer. Blant deltakerne hadde vi representasjon av både innbyggere generelt, næringsliv, politikk, offentlige ansatte, grunneiere, eldre, samisk og kvensk befolkning.
På verkstedet opplevde vi at det var mulig for så og si alle deltakere å ha en meningsfull og fruktbar opplevelse av å delta. Vi hadde mange gode samtaler frem og tilbake om gode verdier, utfordringer, drømmer, frø og løfter. Det var også gøy å se deltakerne interagere med hverandre, enten om de kom sammen som en gruppe, møttes på verkstedet eller gjennom å respondere på lapper skrevet av tidligere deltakere. Flere uttrykte at verkstedet var en ny og engasjerende måte å delta i samfunnsutvikling som skilte seg fra typiske folkemøter og politiske prosesser. I forkant av verkstedet var vi usikre på hvordan et slikt opplegg ville bli møtt i Storfjord, en liten kommune i Nord-Norge. Vi var klar over at Nord-Norge som region har mindre erfaring med å gjennomføre designdrevne og samskapende prosesser (Nordnorsk Design- og Arkitektursenter, samtale, 2020), og hadde derfor an antakelse om at opplegget vårt muligens ville oppfattes som rart og uvant av lokalsamfunnet.
Barn i Nord-Norge har ikke fått design og arkitektur med morsmelka, så NODA skal sørge for at de får det med matpakka. Derfor har vi etablert designskole, et opplegg vi har hatt på skoler og i fritiden.
- Michele Widerøe, NODA
Forventningene våre ble kraftig motbevist i løpet av disse fire dagene.
Tiden i Storfjord utenfor visjonsverkstedet benyttet vi til å også gjennomføre mer tradisjonelle feltstudiemetoder. Gjennom samtaler, lokal vandring og fotostudier ønsket vi å fange et bilde av livet i Storfjord utenfor verkstedlokalene. På denne måten fikk vi også se noen av stedene som ble diskutert med egne øyne.
Totalt var prosjektgruppa i Storfjord i ei uke for å sette opp, gjennomføre, pakke sammen og dokumentere visjonsverkstedet. Selv mener vi at ei uke feltarbeid er alt for lite til at vi kan kalle oppriktig stedsbasert. Nøkkelfaktoren som gav oss mye i både innsamling- og analysefasen av feltarbeidet var at én av studentene i gruppa vår, Nikolai, har svigerfamilie i Storfjord, har tilbrakt en del tid i lokalmiljøet fra før av og selv planlegger å flytte til Storfjord i løpet av 2021.
Etter at visjonsverkstedet og feltarbeidet i Storfjord var avsluttet, pakket ned og brakt hjem til Oslo, gjennomførte vi en kvalitativ analyse av dataen på studioet vårt. Analysearbeidet foregikk i fire faser: debrief, gjennomgang, sortering og kategorisering. Av praktiske og sykdomsrelaterte årsaker og fikk desverre ikke hele gruppa deltatt på hele opplegget i Storfjord. Derfor var analyserarbeidet også en form for kunnskapsoverføring mellom dem som hadde deltatt og ikke.
Under den innledende debriefen ble turen oppsummert, bilder gjennomgått, anekdoter fortalt og inntrykk tømt. Dette var også en fortsettelse av daglige debriefs gjort under oppholdet i Storfjord. Gjennom inntrykkene fra verkstedet og debriefen hadde det allerede dukket opp tema og ledetråder som ble notert både for dokumentasjonens skyld, men også for å tømme hodet før selve analysearbeidet.
For å passe på at visjonene vi kom til å skissere ut var forankret i sted og lokalsamfunn, var det viktig for oss å både sette oss godt inn i og se de viktigste linjene i materialet fra visjonsverkstedet. Med dette mener vi at vi ville unngå både at vi jobbet helt løsrevet fra stoffet, men samtidig unngå at vi lot enkeltlapper ta føringen. Kvalitativ analyse gjennom datasortering og clustering er en metode vi er kjent med både fra tjeneste- og interaksjonsdesign med sitt utspring i fra sosialantropologi [39]. Under defineringen av kategoriene vi jobbet med var det viktig for oss å finne en balanse i mellom hvor brede og spesifikke kategoriene var. Dette for å unngå å bli overveldet av veldig mange små kategorier, men samtidig sørge for at kategoriene var spesifikke nok til at de var mulige å operasjonalisere og oversette til konkret innhold i visjonsarbeidet.
Etter sorterings-arbeidet satt vi igjen med mellom 10 og 30 kategorier fra hver stasjon. Stasjonen med flest kategorier, Stasjon 3: Drømmer, var også den som hadde nesten dobbelt så mange lapper som de andre stasjonene. Gjennom arbeidet opplevde vi at begynte å internalisere kategoriene innenfor hver stasjon, som vi senere kunne trekke på i arbeidet med visjonene. Å ha en dokumentert struktur på alt innholdet gjorde også at det var lett å kunne gå tilbake i materialet fra visjonsverktedet for å finne forankring for innholdet i visjonene. På denne måten kunne vi også gå tilbake og hente frem spesifikke lapper som representerte de større kategoriene vi hadde identifisert og sidestille dem med innholdet i visjonene.
Lengden og dermed dybden på analysearbeidet var et spørsmål avhengig av hvordan vi ønsket å prioritere tiden mellom å analysere det innsamlede materialet og jobbe med å oversette det til visjoner. Vi valgte å sette av fire arbeidsdager (én arbeidsuke i kurset) til debrief og sortering, for så å gjennomføre selve syntesen som genereringen av visjonene. På denne måten fikk vi tre arbeidsuker til å finne en malform på visjonene, generere en samling av ulike visjoner og detaljere utvalgte visjoner til en visjonsportefølje. Nøkkelinnsikter, et vanlig verktøy innen tjenestedesign, var noe vi kunne ha lagt inn som en aktivitet mellom sorteringsaktiviteten og genereringen av visjonene. Dette kunne muligens ha spisset og tydeliggjort de viktigste funnene fra visjonsverkstedet og feltarbeidet, og samtidig støttet kunnskapsoverføringen mellom studentene som deltok og ikke. Samtidig var det vanskelig å vite om nøkkelinnsikter er et verktøy som fungerer like godt i utforskende visjonsprosesser som konvensjonelle tjenestedesignprosjekter.
Med visjonsarbeid mener vi å gjennom design og kreativitet oversette materialet fra og analysen av visjonsverkstedet til visjoner.
Under arbeidet med å genere og deltalisere visjonene var den digitale online arbeidsveggen Miro hovedverktøyet vårt. På denne måten kunne vi alle jobbe på samme flaten uten nødvendigvis å være fysisk sammen. For å kunne jobbe effektivt og samtidig holde formen på visjonene så lik som mulig, lagde vi en mal og arbeidsark som inneholdt det vi så på som kjernekomponentene i en visjon.
I kopier av dette arbeidsarket skrev vi utkast til visjoner i form av:
I starten av arbeidet jobbet vi selvstendig med å fylle ut arbeidsark basert på overordnede tema og idéer vi selv plukket ut fra analysen. For å ivareta et noenlunde uniformt og sammenlignbart format på visjonene på tvers av fire designere med fire forskjellige skrivestiler, utarbeidet vi også en mal for teksten om visjonen.
Den tekstlige malen bestod av fire ledd:
Underveis måtte vi hele tiden passe på at det vi skrev var forankret i innsikter eller utsagn fra workshopen. Ut ifra det teoretiske rammeverket var det viktig for oss visjonene spilte på materiale som kom fra innbyggerne selv. Vi gikk også flere ganger tilbake til analysen for å forsikre oss om at vi ikke overså viktige temaer og problemstillinger som kunne utarbeides til aktuelle visjoner.
Etter en innledende runde med skissing gikk vi gjennom visjonene i plenum. Her så vi både om vi hadde jobbet med samme tema og retninger for visjoner, og om skissene var skissert opp slik at vi kunne kalle den visjoner. Vi oppdaget nemlig at noen av skissene var beskrevet så spesifikke at de virket mer som konsepter eller tiltak. Det var viktig for oss å ha et bevisst forhold til hva vi anså som visjoner: en beskrivelser av situasjoner, opplevelser og følelser som målbilde; og konsepter; konkrete tiltak, aktiviteter, produkter og tjenester som kan lede til eller levere dette målbildet. I dette tilfellet utforsket vi om konseptet hadde en latent overordnet visjon bakt inn i premisset som kunne skisses opp, eller om konseptet kunne underordnes andre skisser vi anså som mer passende visjonsbegrepet vårt. Dersom vi så to visjonsskisser som adresserte samme tema og utfordringer, ble disse enten flettet sammen eller omarbeidet til å ha et tydelig skille. Vi hadde opprinnelig 34 forskjellige utkast som vi i andre runde bearbeidet ned til 16 visjoner, og som igjen ble redusert ned til 12 visjoner hvor hver visjon hadde tre eller flere tilhørende underkonsept. Underkonseptene ble beskrevet veldig enkelt, nærmere idéer, med en enkel tittel og én forklarende setning per konsept. Disse kom vi frem til gjennom tradisjonelle kreative metoder innen designfaget som brainstorming, brainwriting, reformulering av problemstillingene, inspirasjon fra og oversettelse av caser og kombinasjon av ulike idéer. Vi gikk også flere runder på å komme opp med og velge ut tre til fire konsepter vi opplevde at gav en bredt bilde på hva visjonen kunne innebære av tiltak. Dette innebar også å sørge for at konseptene ikke var for like konsepter innen andre visjoner.
I arbeidet med å designe visjonene lagde vi vårt eget verktøy i form av et arbeidsark som inneholdt det vi så på som kjernekomponentene i en visjon. I forkant av dette arbeidet gjorde vi noen raske søk etter eksisterende metoder og verktøy vi kunne bruke som utgangspunkt for vårt eget designarbeid. Spekulativt design, designfiksjon, scenariearbeid og science fiction [40][41] prototyping er metodikk vi var kjent med fra før, men vi hadde problemer med å finne verktøy skreddersydd for å bygge videre på materiale likt analysen og råmaterialet fra visjonsverkstedet. Derfor valgte vi å basere arbeidsarket på det samme rammeverket vi hadde benyttet i verkstedet, Three Horizons [42].
Vi tolker grunnpremissene til Three Horizons dit hen at samfunnstransformasjon innebærer at (1) noe i dagens system, f.eks. en respons til en utfordring, utløser en transformasjonsprosess, (2) noe nytt blir til og (3) noe fra dagens system blir med inn i det nye systemet. Dette gav grunnlag for komponentene i arbeidsarket. Forankringen av innholdet i arbeidsarket var noe vi så som nødvendig for å ivareta koblingen mellom visjonene, visjonsverkstedet og videre tilbake til lokalsamfunnet i Storfjord. Samtidig åpnet vi også opp for innslag av nye tanker og idéer utenfra, så lenge hovedvekten av visjonen var godt forankret. Dette gjaldt spesielt innenfor det vi foreslo som nye konsepter og tiltak. Selv om vi benyttet oss av idéer fra deltakerne under Stasjon 3: Drømmer, ville vi åpne opp for å kunne bruke vår designfaglige kompetanse i å kunne se nytt på behov og løsning, reformulere og utvikle idéer [43].
Gjennom å oversette og videreutvikle råmaterialet og analysen fra visjonsverkstedet opplevde vi at innspillene fra de 42 deltakerne ble løftet, tydeliggjort og videreutviklet til et materiale vi kunne dele med andre, diskutere og gjøre handlingsbare. Vi opplevde at visjonene som kom ut av denne aktiviteten hadde både høyere detaljgrad og dypere forankring enn om vi hadde begrenset designarbeidet til (1) kun det som ble gjort i selve visjonsverkstedet eller (2) å sammenfatte analysen til en samling visjoner uten å gå inn som profesjonelle designere med kreativitet og innvirkning på materialet.
Underveis i første runde merket vi at det var vanskelig å balansere mellom å være for generell og for konkret i teksten: Ble det for konkret lente det mer mot et konsept enn en visjon, men ble det for generelt ble det for lite håndgripelig. Å skrive visjoner i det formatet er en øvelse vi ikke har vært innom tidligere, og en fordel med å være en gruppe i det arbeidet er at det er lettere å påpeke eventuelle mangler eller uklarheter i teksten. Vi måtte også gå flere runder på å sørge for at de ulike visjonene var tydelige og ulike fra hverandre. Selv om vi skulle utarbeide en samling av uavhengige visjoner var det viktig for oss at visjonene ikke ble så like at det var vanskelig en mottaker å skille dem fra hverandre og huske innholdet i hver visjon.
Denne problemstillingen fant vi også igjen i konseptene som skulle konkretisere visjonene. Et konsept innen dyrking av mat kan inneholde dimensjoner av både deling, sosiale arenaer, turisme og å stimulere til naturbruk. Denne problemstillingen løste vi ved å diskutere og definere hva som virkelig var kjernene i både visjonene og konseptene, og hvilke kombinasjoner som hadde de sterkeste tilknytning. På denne måten ble noen av konseptene flyttet mellom ulike visjoner. Et eksempel er konseptet Nærkalotten under visjonen Bygda som deler. Dette konseptet stod frem til de senere rundene med justering som en selvstendig visjon med egne konsepter om regionssamarbeid. Til slutt valgte vi å definere dette som en konsept i tråd med kjernen i visjonen Bygda som deler, nemlig å få til mer gjennom deling, samarbeid og koordinering.
En annen problemstilling vi diskuterte mye var om realisering av noen av konseptene eller hele visjoner ville føre til en genuint bærekraftig samfunnstransformasjon eller rett og slett støtte opp om og stabilisere et iboende uholdbart system. Dette er ett av de sentrale aspektene ved Three Horizons, nemlig at respons (H2) på endring fra et gammelt (H1) til et nytt system (H3), kan enten stimulere eller begrense endringsprosessen (H2+ / H2-). Et eksempel på H2- kan være å implementere elektriske biler uten å ta et oppgjør med et uholdbart transportsystem basert på hovedsakelig personbiler og privat eierskap. Ut ifra hvor enkelt og åpent vi har beskrevet både visjonene og spesielt konseptene, er det vanskelig å forutsi hvilke endelige konsekvenser disse vil ha i et systemisk perspektiv. Det er vanskelig å si om disse konsekvensene er noe som er naturlig iboende i konseptene (teknologi definert i bred forstand) eller om dette er noe som skjer som et resultat av en sosial forhandlingsprosess i samfunnet [44]. Likevel har vi så godt vi kunne forsøkt å se for oss ulike konsekvenser og justert innholdet i visjonene på bakgrunn av dette. På dette viset har vi også introdusert en grad av faglig etikk som designere for bærekraftige samfunnstransformasjoner [45].
For å få en pekepinn på om retningene for og innholdet i visjonene ville resonere med Storfjordingene, sørget vi for å rekruttere en referansegruppe fra visjonsverkstedet som vi kunne ha kontakt med underveis i arbeidet. Da vi hadde et førsteutkast av visjonsporteføljen, delte vi denne med referansegruppa gjennom en link til en nettside. Nettsida var et tidlig utkast til det som ble den endelig nettsida for prosjektet, storfjordpluss.no.
På dette stadiet inneholdt visjonene det grunnleggende innholdet vi følte måtte være på plass for å kunne formidle dem:
Lenken ble sendt i forkant for at deltakerne i referansegruppa skulle få tid til å sette seg inn i innholdet, før vi gjennomførte telefonintervju med én og én. Intervjuene fulgte en enkel intervjuguide som ramme:
Intervjuene ble dokumentert gjennom enkle hovedsetninger strukturert ut ifra spørsmålene i intervjuguide for å kunne sammenlikne svarene mellom ulike respondenter.
Bruk av referansegruppe var en måte for oss å bøte på at vi ikke hadde mulighet til å gjennomføre hele designprosessen i Storfjord med kontinuerlig tilbakemelding og justering, som vi selv mener hadde vært mer i tråd med rammeverket vårt fra transition design. Å vise visjonene som var under arbeid til noen som var kjent med prosjektet, få tilbakemeldinger og eventuelt justere arbeidet, tillot oss å ha en grad av kontakt “på bakken” før den større produksjonsjobben og lanseringen.
Vi ønsket å unngå å være “designkolonialister”, som kommer utenfra for en kort periode, for så å dra og designe for konteksten utenfra, og til slutt komme tilbake med noe lokalsamfunnet ikke kjenner igjen. Å ikke ha løpende kontakt med lokalsamfunnet, men heller begrense det til noen utvalgte møter, opplevde vi at gjorde den offentlige lanseringen av visjonene desto viktigere. Dette til forskjell fra en prosess hovedsakelig lokalisert i Storfjord, hvor lokalsamfunnet kunne komme inn i designarbeidet fortløpende for å komme med innspill. Til syvende og sist så, så må vi innrømme at dette jo er hvordan vi har gjennomført prosessen, dels på grunn av koronapandemien, at vi er knyttet til en utdanningsinstitusjon i Oslo og at flere i gruppa har forpliktelser i Oslo knyttet til familie og arbeid. Sett i lys av EXF-rammeverket som ligger til grunn for det overordna prosessen, så kan vi si at referansegruppa var en måte å gå gjennom en liten syklus av map-multiply-mediate-mount-map, før den endelige lanseringen som ble en større syklus.
Av tolv deltakere som sa ja til å være med i referansegruppa, fikk vi gjennomført enkeltintervjuer med halvparten. Generelt sett hadde gruppa tatt seg god tid i forkant og stilte forberedt. På et overordnet plan fikk vi positive tilbakemeldinger: folk kjente igjen egne og andres innspill og likte detaljnivået. Foruten skrivefeil eller misforståelser førte særlig tre kritiske tilbakemeldinger til endring eller videreutvikling i arbeidet:
Selv om det mest ideelle hadde vært å arbeide tettere på Storfjord og innbyggerne, var samtalene med referansegruppa et veldig godt holdepunkt. Både i å få den umiddelbare bekreftelsen på at beveger seg i riktig retning, men også se at innbyggerne synes dette er spennende. Det hele står igjen som en enkel måte å teste, justere og bli trygge på visjonene før vi investerte mye tid og arbeid i å produsere innhold til nettside og utstilling.
Vi likte at alt var veldig folkelig og lett å forstå (...) her var det ingen luftslott eller noe som krever statsfinansiering. Alt dette lar seg gjøre og vi kan gjøre det selv..
- Deltagere i referansegruppe
Med visjonsporteføljen, mener vi den endelige samlingen av visjoner prosjektet leverer, uavhengig av om den presenteres gjennom en nettside eller en utstilling.
Etter å ha samlet tilbakemeldinger fra referansegruppa og blitt trygge på at visjonene pekte i gode retninger, begynte vi å detaljere ut visjonene. Den endelige visjonsporteføljen er på 12 visjoner, som du ser på storfjordpluss.no, og hver visjon kan brytes ned i 8 underdeler. Disse er som følger:
Både realisering og bærekraft ble markert med teksten Forslagene og påstandene i disse visjonene er ment som tidlige pekepinner på områder som må utforskes og verifiseres som en del av det videre arbeidet med realisering.
Det var viktig for oss å legge frem og selge inn visjonene på en god og passende måte ovenfor Storfjordingene. Dette har vært hovedprinsippet bak utformingen av visjonene. Det første en møter er derfor en innledning i form av en historie fra hverdagen i en slik visjon, fortalt gjennom “nøkkelhull” av enkle illustrasjoner og tekster. Deretter presenteres et overordnet bilde av visjonen før den konkretiseres gjennom konsepter. Til slutt detaljeres visjonen gjennom forslag til tiltak og en utdypning av bærekraftsprinsippene bak visjonen. På denne måten beveger vi oss fra en personlig og følelsesnær innledning, før en mer rasjonell og til slutt etisk økologisk tilnærming introduseres. Denne tilnærmingen er en respons på en refleksjon vi har gjort oss om at bærekraftige løsninger som selges inn gjennom hovedsakelige rasjonelle og moralske argumenter tyder på å ikke tiltrekke seg majoriteten av samfunnet, men heller forkynner til de konverterte. Også innen transtition design-litteraturen augmenteres visjonsbegrepet av ord som “compelling”, “attractive” og “motivating” [46]. Vi tolker dette dit hen at historiefortelling, det emosjonelle og til en viss grad det hedonistiske også må spilles på i tillegg til det rasjonelle og moralske.
Vi ønsket å holde visjonene så forståelige som mulig, og jobbet derfor mye med ordlyden i teksten. Introduksjonen, eller “visjonsfortellingen”, valgte vi å holde så kort som mulig fordi det bare skulle være en liten smakebit, eller “teaser” til selve visjonen. Vi fryktet at dersom visjonsfortellingen var for lang, ville det bli for mye tekst å forholde seg til på hver visjon, og dermed ble terskelen for å lese høyere.
Stilen på illustrasjonene, samt bruken av bildene, var også holdt enkelt fordi vi ønsket å hinte til en mulig hverdag, men nødvendigvis ikke konkretisere for mye. Visjonene er ikke et prospekt av hvordan fremtiden i Storfjord skal være, men heller et innspill til hvordan den kan bli.
Realiseringsdelen av visjonen er ment for å vise på hvilke områder visjonen er håndgripelig fra kommunens, næringslivets, frivillighetens og innbyggernes perspektiver. Vi ville vise Storfjordingene at visjonene ikke var uoppnåelige, men at hver og en interessent kunne gjøre sitt på veien dit. Ved å fordele realiseringen på disse aktørene, knytter vi også visjonene opp mot Kommune 3.0-modellen [47].
For å utdype hvordan visjonene forholdt seg til bærekraft, skrev vi dem ut ifra en økologisk-økonomisk modell hvor økonomien er integrert i og tjener samfunnet, som igjen forholder seg til planetens premisser og begrensninger [48]. På denne måten kunne vi gjøre rede for bærekraft som noe som angår både planeten, samfunnet og økonomien. Under utarbeidelsen av denne seksjonen for hver visjon, trakk vi på teori innen både økosofi [49], permakultur [50] og økologisk og regenerativ økonomi [51, 52]. Vi mener at å spre bevissthet og kunnskap om bærekraftig teori er en viktig del av arbeidet vårt som designere for bærekraftig samfunnstransformasjon. Samtidig var det viktig for oss å ikke møte den jevne Storfjording med store mengder teori, men heller starte med å legge frem attraktive visjoner og så eksemplifisere bærekraftige prinsipper gjennom å belyse hvilke dynamikker i visjonene vi anser som bærekraftig. Å si med sikkerhet om noe er bærekraftig eller ei er vanskelig, spesielt når det kun står “på papiret”. Likevel forsøkte vi så godt som mulig å redegjøre for intensjonen bak visjonene, og i utstrekning av det, konseptene. Dypere undersøkelser og analyser, både kvalitative og kvantitative, vil være nødvendig før man kan uttale seg med sikkerhet hvorvidt. Dette forsøkte vi også å presisere på nettsiden og utstillingen
Å utarbeide 12 visjoner var en tidkrevende prosess, da det var mange enkeltelementer som skulle passe sammen for å skape et helhetlig inntrykk. Da vi sendte visjonene til referansegruppen var allerede visjonsteksten, forankringen fra workshopen og konseptene skrevet ut. Det neste steget ble da å skrive ut visjonsforellingen, hvordan visjonen kan realiseres og på hvilke måter visjonen er bærekraftig. Disse tekstene var krevende å få til å sitte godt, blant annet fordi vi som designere har fått liten trening i å skrive i et slikt format. Etter som alle tekstene er skrevet med innspill fra alle fire studenter på forskjellige stadier i prosessen, krevde det også en del iterasjoner for at visjonene skulle oppleves som sammenhengende.
Visjonene er i første omgang tenkt som et innspill til, eller start på, en diskusjon om hvordan livet i Storfjord kan være i fremtiden og om hvordan vi som designere jobber med disse spørsmålene. Siden det er første gang vi jobber i et slikt format, har veien blitt litt til mens vi har gått. På én side kunne vi muligens hatt flere og mer representative bilder fra Storfjord i visjonene for å virkelig plassere dem i geografien. Samtidig var det det viktigste å skape et slags stemningsbilde av hvordan livet er i visjonen.
Hvordan ble porteføljen levert og mottatt?
I denne seksjonen vil vi gå inn på leveransen av porteføljen til lokalsamfunnet i Storfjord. Det har vært viktig for oss å inkludere denne delen i selve prosjektperioden for å kunne dokumentere, presentere og reflektere over (umiddelbare) reaksjoner fra et lokalsamfunn på en visjonsprosess.
Nettsiden ble offentliggjort via et arrangement på Facebook, to dager i forkant av at utstillingen skulle åpne. I første omgang inneholdt nettsiden kun selve visjonene, men etter hvert som denne rapporten ble ferdigstilt oppdaterte vi nettsiden med en egen seksjon der vi utredet prosessen bak.
Når man lander på forsiden blir man presentert med bilder som vi selv har tatt av Storfjord, sammen med en kort introduksjon om hva Storfjord Pluss er. Lengre ned på siden finner man informasjon om visjonene og utstillingen, før man til slutt kommer til selve visjonene. Hver visjon har fått hvert sitt ikon som alluderer til innholdet, og en kort ingress skal kjapt gi leseren en innføring i hva visjonen handler om. Nederst på hver visjon har vi også valgt å legge til hvilke punkter i kommuneplanens samfunnsdel som visjonen adresserer, som et innspill til kommunen direkte. På hver visjons side har vi lagt inn lenker og oppfordringer til å dele visjonen på facebook for å spre ordet. Nederst på hver siden har vi også lagt inn et enkelt skjema besøkende kan bruke for å melde sin interesse for de ulike visjonene og komme med private kommentarer til oss.
For å lettere kunne distribuere arbeidet vi hadde gjort, ble vi enige ganske tidlig i prosjektet at vi ville presentere visjonene og rapporten som en nettside. En link er mer delbart enn en PDF, og vår antakelse var at vi kom til å nå flere dersom prosjektet lå på nett. Vi ville også ha både visjonene og prosessen / rapporten på nettsiden, for å holde prosjektet samlet på et sted. Dette skapte jo litt utfordringer mtp. hvordan vi kommuniserte de forskjellige delene av prosjektet, da de svarer til forskjellige interessenter om det var innbyggerne i Storfjord, Institutt for Design ved AHO eller andre.
Som nevnt tidligere offentliggjorde vi nettsiden noen dager i forkant av utstillingen, slik at de som var interessert kunne lese seg opp på og fordøye innholdet på forhånd. På den måten så vi for oss at utstillingen kunne bli mindre overveldende dersom man fikk muligheten til å lese seg opp før man evt. besøkte den. Den digitale porteføljen når også ut til flere enn de som har muligheten til å besøke utstillingen i det tidsrommet den står oppe, og vi hadde derfor en tanke om at utstillingen skulle komplementere nettsiden og ikke omvendt.
Fra vi lanserte nettsiden offentlig tirsdag 1. desember og frem til skrivende stund, mandag 7. desember har siden blitt besøkt av totalt 27 unike brukere fra Storfjord kommune og 76 unike brukere fra Troms region. Det var mest trafikk til siden onsdag 2. desember, dagen etter offentliggjøring, og de fleste besøkene kom via en link på facebook. Vi kan har ikke data på om siden har vært delt på Facebook av enkeltpersoner og om trafikken fra Facebook kommer fra vår eller andres deling av siden. Den gjennomsnittlige besøkstiden og statistikken per side avslører at besøkende har stort sett tatt en rask titt på startsiden og gjerne én eller to av visjonene som lå øverst i oversikten. Som en respons til dette har vi begynt å rullere på rekkefølgen på visjonene. Nesten all trafikk i Troms og all trafikk i Storfjord har vært via mobilenheter. Man kan fra statistikken tenke seg at de fleste besøkende har kommet over siden tilfeldigvis mens de har sittet og scrollet på facebook på mobilen, tatt en rask titt og så gått videre til å gjøre andre ting. Vi har heller ikke fått noen henvendelser via interesse-skjemaet vi inkluderte under hver visjon. Den positive responsen vi har fått digitalt er så langt på den lokale oppslagstavla for Storfjord på Facebook, hvor 25 personer har likt innlegg knyttet til lanseringen vår og noen positive kommentarer, deriblant fra ordføreren i Storfjord.
Denne noe “kalde” responsen kontrasterer den varme responsen vi har fått under den fysiske utstillingen i Storfjord. Det kommer heller ikke så overraskende på oss, da vi aller helst skulle ha gjennomført en større utstilling om forholdene tillot det. Vi tenker det er rimelig å anta at det ville skapt større engasjement og dialog om folk i lokalsamfunnet kunne ha møttes fysisk, vandret mellom visjonene sammen og diskutert innholdet. Selv om vi er noe skuffet over at trafikken ser ut til å ha holdt seg tilbake, synes vi som studenter at det er lærerikt å oppleve å møte motvind i spredningen og adopsjonen av prosjektet. Ofte ser vi studentprosjekter skissere opp perfekte tjenestereiser hvor "Ola oppdager nettsiden, går inn og lærer om tjenesten. Han registrerer seg og kommer i gang...". Lett å skrive på papiret, noe vanskeligere å få til i praksis. Vi er spente på å se om trafikken utvikler seg over de neste dagene og ukene, enten gjennom at folk kommer tilbake for å lese mer eller om ordet sprer seg utenfor nettet. Ideelt sett skulle nok nettsiden vært ute litt lengre i forkant av utstillingen, slik at folk kunne få lengre tid til å sette seg inn i visjonene og at det dermed kunne føre til at flere besøkte utstillingen. Dette er dog bare antakelser fra vår side, da et for stort vindu mellom lansering av nettside og utstilling heller ikke ville vært optimalt.
Til utstillingen plottet vi alle visjonene i stort format, med samme struktur som på nettsiden. For å øke lesbarheten valgte vi å stramme opp uttrykket, da ikke alt som funker på nettsiden lar seg oversette direkte til trykk, som skillet mellom visjon, forankring og hvordan man kan realisere visjonen.
I forkant hadde vi avtalt med bibliotekaren ved Storfjord folkebibliotek og ledelsen ved Nordkalottsenteret i Skibotn, de samme stedene vi holdt visjonsverkstedet, om å få henge opp utstillingen. I utgangspunktet ønsket hele gruppa å reise nordover, for å muliggjøre at utstillingen kunne henge to steder samtidig. Grunnet reiserestriksjoner besluttet vi heller at Nikolai reiste opp som vår representant og heller satte opp utstillingen to ganger på ulike steder.
Nikolai ble også utstasjonert på hva vi kalte “et bittelite designkontor”, hvor han jobbet fra biblioteket for å kunne møte besøkende og ha samtaler med innbyggere og kommuneansatte som viste interesse for utstillingen.
Det er mange gode årsaker til å levere noe fysisk selv om det eksisterer på nett. For det første kan det være lettere å få et helhetlig inntrykk av prosjektet ved å bevege seg rundt og ikke være avhengig av å klikke rundt. Et annet argument, underbygget av statistikken fra nettsiden er at man sjeldent tar seg tid til å se på alt. Gjennom en fysisk utstilling er det lettere å se litt på alt, enn å bare fokusere på visjonen som du klikker inn på først.
Dessuten er det ikke alle som har anledning til å klikke seg inn. Yngste deltager under visjonsverkstedet var fire år gammel (vi teller ikke fireåringen som en av deltakerne, men hen bidro med innspill), mens eldste var i 80-årene. Vi føler det er trygt å anta at den digitale kompetansen til både deltagere og innbyggere generelt er ulik. En fysisk utstilling bidro derfor til at flere kunne ta del i og diskutere prosjektet. Noe som leder oss over til siste argument, nemlig at en fysisk utstilling også åpner opp et rom for samtale og diskusjon. Der hvor en nettside bare kan interagere med en bruker av gangen, muligens med noen som står rundt, handler jo nettopp dette prosjektet om å omforenes om en retning som et lokalsamfunn. Da må også stemmene ivaretas gjennom tilrettelegging for flest mulig.
Ved å holde utstillingen på to ulike steder i kommunen, akkurat som visjonsverkstedet, tilrettelegger vi også for at flere kan delta, siden bygdesentrumene i kommunen dekker store geografiske avstander.
Visjonene kom opp sammen med en introduksjons-plott. Fordelen med å ha utstillingen i folkebiblioteket er at det ligger i rådhuset, noe som gjør at besøkende ser utstillingen fra resepsjonen og kommuneansatte går forbi med jevne mellomrom. Noen kaster et blikk på vei forbi, mens andre finner tiden til å stoppe, lese og diskutere.
Mottakelsen var også veldig god, både blant innbyggere som har deltatt på visjonsverkstedet og de som ikke deltok. Det samme gjelder kommuneansatte. Innledningsvis har vi vært spente på å presentere forslag til fremtiden som visjoner og om det kommer til å være forvirrende. Tilbakemeldingen fra besøkende har vært at det er veldig enkelt å forholde seg til og gir et godt bilde av hva man ønsker å fortelle: fra historien og framtidsvisjonen, til forankring og videre over i realisering gjennom konsept, fordeling i en kommune 3.0-modell og hvorfor dette er bærekraftig.
Det jeg liker veldig godt er hvordan ansvaret fordeles på ulike aktører, at det ikke bare blir stående som innspill og så må kommunen gjøre alt. Vi er avhengige av at man drar lasset sammen.
- Besøkende
Dette har vært en helt fantastisk brukermedvirkningsprosess som har vært gøy å følge
- Besøkende
Dere har jo levert en samfunnsplan, jeg har bare lyst til å klippe det ut og få det opp til politisk behandling med en gang!
- Besøkende
Det har også blitt ytret ønske fra kommuneansatte om å få overta utstillingen når prosjektet vårt er ferdig, noe vi så klart har sagt ja til.
Å levere i et fysisk format tilbake i Storfjord står igjen som avgjørende for opplevelsen av å ha jobbet med lokalsamfunnet. Foruten at man selv får en opplevelse av folks reaksjon på prosjektet er det en veldig god arena for å diskutere med innbyggere, eller høre dem diskutere med hverandre.
Det var mye bedre å lese det her enn på nett, på nettet ble alt så overveldende, mens her har jeg litt mer oversikt og kontroll
- Besøkende
Noen merknader har vi riktignok bitt oss merke i gjennom utstillingen. Ved å konvertere en digital side over i et fysisk format er ikke nødvendigvis leserytmen den samme, en leseguide kunne derfor vært lurt - hva er hva og hvordan skal jeg lese dette?
Å være tilstede kan både hjelpe folk med å ta del i utstillingen, men også virke avskrekkende. Å ønske velkommen og forklare enkelt har derfor hatt god effekt - særlig å invitere til kritikk og si at «dette er et innspill og ikke skrevet i stein». Å gi besøkende et “oppdrag” har også hjulpet flere i gang, som for eksempel:
Selv de mest svevende visjoner må til slutt inn for landing.
I denne seksjonen vil vi oppsummere hva prosjektet vårt har levert, hva som vil skje med arbeidet videre og dele noen avsluttende refleksjoner.
Som nevnt i rapportens innledning, er prosjektets leveranse tredelt: en portefølje av visjoner for Storfjord, en lokal visjonsprosess med Storfjord for å reflektere om fremtidens hverdag, og en prototype for en samskapende visjonsprosess medfølgende metoder, verktøy og erfaringer vi har benyttet oss av. Vi mener prosjektet vårt kan være ett av mange mulige svar på hvilken rolle designere kan spille innen bærekraftig samfunnstransformasjon. Vi håper prosjektet kan være et positivt bidrag til både Storfjordinger, andre lokalsamfunn som ønsker å gjennomføre liknende prosjekt og til det faglige miljøet ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo.
Underveis i dette prosjektet har vi fått mye positiv tilbakemelding fra innbyggere om prosessen og at det har vært gøy og spennende. Da vi bestemte oss for at vi ønsket å jobbe med et lokalsamfunn var vi tydelige på at vi ikke kunne komme dit, foreslå en spennende framtid, for så å fordufte og aldri gi lyd fra oss igjen. Det var derfor viktig at de selv kunne ta tak i våre innspill eller vi kunne bistå dem videre ved behov. Før vi landet på å ta kontakt med Storfjord kommune, hadde vi derfor fire punkter klart for oss om hvordan veien videre kunne se ut:
Vi er alle fire takknemlige for å ha fått muligheten til å bruke ett semester til å fordype oss i bærekraft, samfunnstransformasjon og transition design. Vi har fått utvikle og teste egne metoder og verktøy vi ikke har brukt i tidligere prosjekter, samtidig som vi har fått bygget videre på det vi allerede kunne ifra tjeneste- og interaksjonsdesign. Vi synes det har vært meningsfylt, men også komplekst å levere et prosjekt med ulike dimensjoner og mottakere. Ikke minst er vi stolte over prosessen vi har gjennomført og leveransene som står igjen.
Som vi nevnte om innledningsvis har en målsetning for dette prosjektet, i tråd med prinsippene fra Transition Design-rammeverket, vært å jobbe så nært opp mot lokalsamfunnet, eller “place based, som mulig. Ideelt skulle vi nok gjennomført hele prosjektet i Storfjord for å få et tettere samarbeid med lokalbefolkningen, men av flere praktiske årsaker har ikke dette vært gjennomførbart i denne omgang. Vi måtte derfor ta et pragmatisk valg om å jobbe med Oslo som base, likevel klar over at vi går imot rammeverket vi har latt oss inspirere av.
På en måte er dette i tråd med tittelen på kurset “Baby Steps: Walking the talk towards a regenerative future”, ved at vi med små steg tester ut metoder å designe ut i fra prinsippene i rammeverket. Så kan man heller gå dypere inn i lokalsamfunnet i en eventuell neste fase av prosjektet.
Vi startet planleggingen av dette kurset midt under første lockdown, og hadde derfor tatt høyde for at Covid-19 kunne komme til å påvirke arbeidet. Da vi reiste til Storfjord for å holde Visjonsverkstedet, var smittetrykket i landet enda såpass lavt at vi anså det som forsvarlig å dra, med forbehold om å ha gode smittevernrutiner. Workshopen var en av de viktigste aspektene i dette prosjektet, og vi er glade for at det lot seg gjennomføre.
For utstillingen måtte vi derimot skalere ned ambisjonene. Ettersom Nikolai likevel skulle feire jul i Storfjord, sendte vi materiell med ham for å stelle i stand en mindre utstilling. Til gjengjeld har vi fått lagt ned mye arbeid i å formidle visjonene på nettsiden. Selv om fordelen med dette er at en nettside kan stå lengre og være mer tilgjengelig enn en utstilling, tror vi at en ordentlig utstilling med offisiell åpning og dialog kunne ha gitt det videre arbeidet med visjonene enda mer moment.
Hjemmekontor har også preget siste delen av prosjektet, og det gjorde at vi måtte være flinkere å delegere arbeidsoppgaver slik at alle fikk jobbet mest mulig effektivt og målrettet. Å digitalisere innsiktene og laste dem opp i Miro etter at vi hadde analysert utfallet fra workshopen viste seg å være et godt trekk, da vi ikke lenger var avhengige av å være i studioet på AHO for å kryssreferere. Bruken av studioet ble også begrenset i den siste delen, og har vært i tråd med retningslinjene fra skolen.
Til alle som har bidratt på visjonsverksted, i referansegruppe og som har pratet med og veiledet oss underveis,
In order to address this complex social process a new skill is required: the ability to “put on stage” possible futures enabling them to be discussed democratically and for us to decide which of them are more desirable. This means that we need to learn to generate clear, reasoned visions of various life styles — visions which are able to indicate potentially feasible ways ahead and to stimulate a productive conversation between the various social actors involved.
- Manzini & Jegou, 2003
1. Raworth, Kate. 2018. Doughnut Economics. Cornerstone
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Suspendisse varius enim in eros elementum tristique. Duis cursus, mi quis viverra ornare, eros dolor interdum nulla, ut commodo diam libero vitae erat. Aenean faucibus nibh et justo cursus id rutrum lorem imperdiet. Nunc ut sem vitae risus tristique posuere.
Hvordan endte fire studenter i Oslo opp med å lage visjoner med et lokalsamfunn i Nord-Norge?
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Suspendisse varius enim in eros elementum tristique. Duis cursus, mi quis viverra ornare, eros dolor interdum nulla, ut commodo diam libero vitae erat. Aenean faucibus nibh et justo cursus id rutrum lorem imperdiet. Nunc ut sem vitae risus tristique posuere.
1. Raworth, Kate. 2018. Doughnut Economics. Cornerstone
Sed elementum turpis eget diam venenatis, eu bibendum ex placerat. Phasellus vestibulum, quam at rutrum hendrerit, velit augue tristique arcu, eget euismod nulla augue a metus. Nam egestas sapien est [1], sed faucibus quam luctus nec. Integer eu dapibus lorem. Vestibulum nec elit pellentesque orci aliquam convallis. Vivamus elementum nibh sapien, sed pretium elit ultricies non. Nulla bibendum pellentesque neque, vel congue nunc mollis ac. Cras commodo, dolor sit amet auctor vestibulum, elit risus consectetur massa, eu accumsan nibh massa vitae enim. Nulla ut dignissim est. Pellentesque blandit, lorem vitae malesuada feugiat, quam augue dapibus orci, nec fermentum purus lacus in felis. Nullam fermentum ante molestie nibh iaculis, sodales tempor augue consequat. Ut pulvinar quam sit amet lacinia pulvinar. Curabitur ligula neque, semper quis placerat eget, egestas sit amet lorem. Sed risus metus, ullamcorper in posuere quis, sollicitudin vitae velit. Curabitur ultricies tincidunt consequat.
In order to address this complex social process a new skill is required: the ability to “put on stage” possible futures enabling them to be discussed democratically and for us to decide which of them are more desirable. This means that we need to learn to generate clear, reasoned visions of various life styles — visions which are able to indicate potentially feasible ways ahead and to stimulate a productive conversation between the various social actors involved.
- Manzini & Jegou, 2003
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Suspendisse varius enim in eros elementum tristique. Duis cursus, mi quis viverra ornare, eros dolor interdum nulla, ut commodo diam libero vitae erat. Aenean faucibus nibh et justo cursus id rutrum lorem imperdiet. Nunc ut sem vitae risus tristique posuere.
Sed elementum turpis eget diam venenatis, eu bibendum ex placerat. Phasellus vestibulum, quam at rutrum hendrerit, velit augue tristique arcu, eget euismod nulla augue a metus. Nam egestas sapien est, sed faucibus quam luctus nec. Integer eu dapibus lorem. Vestibulum nec elit pellentesque orci aliquam convallis. Vivamus elementum nibh sapien, sed pretium elit ultricies non. Nulla bibendum pellentesque neque, vel congue nunc mollis ac. Cras commodo, dolor sit amet auctor vestibulum, elit risus consectetur massa, eu accumsan nibh massa vitae enim. Nulla ut dignissim est. Pellentesque blandit, lorem vitae malesuada feugiat, quam augue dapibus orci, nec fermentum purus lacus in felis. Nullam fermentum ante molestie nibh iaculis, sodales tempor augue consequat. Ut pulvinar quam sit amet lacinia pulvinar. Curabitur ligula neque, semper quis placerat eget, egestas sit amet lorem. Sed risus metus, ullamcorper in posuere quis, sollicitudin vitae velit. Curabitur ultricies tincidunt consequat.
Nam lacus est, maximus ut tincidunt a, blandit in ligula. Mauris justo nunc, aliquet at fringilla nec, varius ut ligula. Quisque eu dictum neque. Nam viverra odio vel enim tempor, eget varius ligula semper. Duis ultricies consequat diam, non ornare felis. Cras feugiat, mi et porttitor vulputate, felis nisi lacinia sem, a faucibus erat magna non urna. In dapibus, nibh eget egestas molestie, dui ligula vulputate lectus, vitae malesuada ipsum quam luctus augue. Nam eu convallis nisl, id congue odio. Morbi sed libero vulputate, varius felis a, finibus orci. Morbi placerat mollis mi a accumsan. Curabitur auctor luctus nisi, id pretium mi malesuada lobortis. Etiam posuere dui erat, at varius turpis euismod blandit. Ut laoreet est et suscipit viverra. Aliquam convallis id libero ac dictum. Sed eu purus tellus. Nulla cursus tincidunt ligula, vel interdum dolor consectetur id.
In egestas nulla erat, ac semper elit ultricies at. In a metus lobortis, dapibus velit sit amet, maximus magna. Cras imperdiet dictum sem, ac mollis dui mollis a. Sed id enim leo. Proin a nunc mattis, faucibus dolor vel, vehicula elit. Suspendisse ornare mauris ultrices odio consequat tristique. Phasellus cursus metus id bibendum dapibus. Curabitur ornare lacinia sem, a rutrum lectus. Nullam efficitur nisi facilisis libero venenatis, non efficitur lectus fermentum. In nec velit pellentesque, pharetra ex non, ornare sapien.
Proin sit amet ullamcorper leo. Vestibulum in condimentum leo. Fusce id nisi consectetur, aliquet ex ut, volutpat lectus. Donec ut elementum nunc, eget gravida elit. Maecenas laoreet pretium magna venenatis porta. Sed consequat porta arcu, et blandit mi venenatis nec. Sed ante sapien, hendrerit vel auctor sed, ultricies eu justo. Aliquam quis tincidunt mi, quis accumsan justo. Etiam tristique ac nisl vel tristique. Aenean nec rhoncus risus, eget rutrum metus. Vestibulum vitae nisl eu magna mollis tristique. Proin vehicula nulla nisl, ac commodo dolor hendrerit quis. Nulla vitae ex blandit, condimentum lectus quis, maximus enim. Phasellus mi nulla, imperdiet quis mollis in, efficitur sed dui. Donec aliquam varius quam, vitae suscipit magna placerat quis. Nam vitae tempus risus, id dignissim velit.
Hvordan endte fire studenter i Oslo opp med å lage visjoner med et lokalsamfunn i Nord-Norge?
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Suspendisse varius enim in eros elementum tristique. Duis cursus, mi quis viverra ornare, eros dolor interdum nulla, ut commodo diam libero vitae erat. Aenean faucibus nibh et justo cursus id rutrum lorem imperdiet. Nunc ut sem vitae risus tristique posuere.
1. Raworth, Kate. 2018. Doughnut Economics. Cornerstone
Sed elementum turpis eget diam venenatis, eu bibendum ex placerat. Phasellus vestibulum, quam at rutrum hendrerit, velit augue tristique arcu, eget euismod nulla augue a metus. Nam egestas sapien est [1], sed faucibus quam luctus nec. Integer eu dapibus lorem. Vestibulum nec elit pellentesque orci aliquam convallis. Vivamus elementum nibh sapien, sed pretium elit ultricies non. Nulla bibendum pellentesque neque, vel congue nunc mollis ac. Cras commodo, dolor sit amet auctor vestibulum, elit risus consectetur massa, eu accumsan nibh massa vitae enim. Nulla ut dignissim est. Pellentesque blandit, lorem vitae malesuada feugiat, quam augue dapibus orci, nec fermentum purus lacus in felis. Nullam fermentum ante molestie nibh iaculis, sodales tempor augue consequat. Ut pulvinar quam sit amet lacinia pulvinar. Curabitur ligula neque, semper quis placerat eget, egestas sit amet lorem. Sed risus metus, ullamcorper in posuere quis, sollicitudin vitae velit. Curabitur ultricies tincidunt consequat.
In order to address this complex social process a new skill is required: the ability to “put on stage” possible futures enabling them to be discussed democratically and for us to decide which of them are more desirable. This means that we need to learn to generate clear, reasoned visions of various life styles — visions which are able to indicate potentially feasible ways ahead and to stimulate a productive conversation between the various social actors involved.
- Manzini & Jegou, 2003
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Suspendisse varius enim in eros elementum tristique. Duis cursus, mi quis viverra ornare, eros dolor interdum nulla, ut commodo diam libero vitae erat. Aenean faucibus nibh et justo cursus id rutrum lorem imperdiet. Nunc ut sem vitae risus tristique posuere.
Sed elementum turpis eget diam venenatis, eu bibendum ex placerat. Phasellus vestibulum, quam at rutrum hendrerit, velit augue tristique arcu, eget euismod nulla augue a metus. Nam egestas sapien est, sed faucibus quam luctus nec. Integer eu dapibus lorem. Vestibulum nec elit pellentesque orci aliquam convallis. Vivamus elementum nibh sapien, sed pretium elit ultricies non. Nulla bibendum pellentesque neque, vel congue nunc mollis ac. Cras commodo, dolor sit amet auctor vestibulum, elit risus consectetur massa, eu accumsan nibh massa vitae enim. Nulla ut dignissim est. Pellentesque blandit, lorem vitae malesuada feugiat, quam augue dapibus orci, nec fermentum purus lacus in felis. Nullam fermentum ante molestie nibh iaculis, sodales tempor augue consequat. Ut pulvinar quam sit amet lacinia pulvinar. Curabitur ligula neque, semper quis placerat eget, egestas sit amet lorem. Sed risus metus, ullamcorper in posuere quis, sollicitudin vitae velit. Curabitur ultricies tincidunt consequat.
Nam lacus est, maximus ut tincidunt a, blandit in ligula. Mauris justo nunc, aliquet at fringilla nec, varius ut ligula. Quisque eu dictum neque. Nam viverra odio vel enim tempor, eget varius ligula semper. Duis ultricies consequat diam, non ornare felis. Cras feugiat, mi et porttitor vulputate, felis nisi lacinia sem, a faucibus erat magna non urna. In dapibus, nibh eget egestas molestie, dui ligula vulputate lectus, vitae malesuada ipsum quam luctus augue. Nam eu convallis nisl, id congue odio. Morbi sed libero vulputate, varius felis a, finibus orci. Morbi placerat mollis mi a accumsan. Curabitur auctor luctus nisi, id pretium mi malesuada lobortis. Etiam posuere dui erat, at varius turpis euismod blandit. Ut laoreet est et suscipit viverra. Aliquam convallis id libero ac dictum. Sed eu purus tellus. Nulla cursus tincidunt ligula, vel interdum dolor consectetur id.
In egestas nulla erat, ac semper elit ultricies at. In a metus lobortis, dapibus velit sit amet, maximus magna. Cras imperdiet dictum sem, ac mollis dui mollis a. Sed id enim leo. Proin a nunc mattis, faucibus dolor vel, vehicula elit. Suspendisse ornare mauris ultrices odio consequat tristique. Phasellus cursus metus id bibendum dapibus. Curabitur ornare lacinia sem, a rutrum lectus. Nullam efficitur nisi facilisis libero venenatis, non efficitur lectus fermentum. In nec velit pellentesque, pharetra ex non, ornare sapien.
Proin sit amet ullamcorper leo. Vestibulum in condimentum leo. Fusce id nisi consectetur, aliquet ex ut, volutpat lectus. Donec ut elementum nunc, eget gravida elit. Maecenas laoreet pretium magna venenatis porta. Sed consequat porta arcu, et blandit mi venenatis nec. Sed ante sapien, hendrerit vel auctor sed, ultricies eu justo. Aliquam quis tincidunt mi, quis accumsan justo. Etiam tristique ac nisl vel tristique. Aenean nec rhoncus risus, eget rutrum metus. Vestibulum vitae nisl eu magna mollis tristique. Proin vehicula nulla nisl, ac commodo dolor hendrerit quis. Nulla vitae ex blandit, condimentum lectus quis, maximus enim. Phasellus mi nulla, imperdiet quis mollis in, efficitur sed dui. Donec aliquam varius quam, vitae suscipit magna placerat quis. Nam vitae tempus risus, id dignissim velit.
